[Tilbake til oversiktsside Henrik Ibsen]

Harald Noreng:
Om rettskrivning og språkbruk innen Henrik Ibsens diktning

Den systematiske og fullstendige klassifisering som er foretatt av alle ord og ordformer i de utvalgte Ibsen-tekster innenfor denne undersøkelsen, gjør det mulig å beskrive Ibsens språklige utvikling med ganske stor presisjon.

De eldste diktene og skuespillene framtrer i praktisk talt ren dansk språkdrakt. I første utgave av Catilina (1850) bruker Ibsen store forbokstaver i alle substantiver og i adjektiver som anvendes substantivisk. Således leser vi Byens Taarne og Mure, og noget Høiere end dette Liv. Vokalene i, e og u blir ofte skrevet dobbelt for å markere lengde, for eksempel i Eed og Eeg, siig og viid (imperativ av sige og vide), huult og Huus. Stum e blir benyttet i samme hensikt, for eksempel i gaaer og roer, og i Tyrannie. På denne tid skriver Ibsen ei i Eie og øi i Høiere. Vi finner også fremmede konsonanttegn som q istedenfor k i Qvindeværk og c for k i Consulatet, og x istedenfor ks i ord som Vexel. I Sancthansnatten finner vi også ph for f i ord som phantasien og philosophisk. Slik var offisiell ortografi til 1862.

Også bøyningsverket er i de eldste dramaene i samsvar med dansk tradisjon. I Catilina møter vi ofte flertallsformer av verb i presens: de flygte ned. Imperativ pluralis anvendes også: Nu væk med Sorgen, følger mig. Vi finner holdt som imperativ: holdt inde, og preteritumsformen gjældte. Adjektivet liden kan i ubestemt form entall hete lille. En soldat tigger Catilina om en lille Skjærv. I Kjæmpehøien heter det: Du er en lille Sværmerske, min Blanka!

Ordtilfanget er også typisk dansk i mange henseender. Særlig iøynefallende er bruken av interjeksjonene ha, ih og o, og adverbier som kuns, ikkuns, heel og fast (=nesten). I de følgende dramaene i 1850-årene kan en også notere mange nedslag fra dansk folkevisespråk: abildgraa, fage og behende, Elverfolk og Ellepige, Fruerstue og Fruersal, frydelig og klagelig. En god del eldre dansk ordstoff har også funnet veien inn i Ibsens eldste diktning via Bibelen, salmebøker og annen religiøs litteratur og ikke minst Ludvig Holbergs diktning. Så seint som i Peer Gynt hører en for eksempel gjenklang av det gamle danske begravelsesritual i Peer Gynts stolte framtidsdrømmer i annen handling:

Peer Gynt, af Stort est du kommen,
og til Stort skalst du vorde engang!

Fra tidlig i 1850-årene av er imidlertid mange eldre danske språktrekk på retur i Ibsens diktning, og flere og flere norske elementer trenger inn. Viktige påvirkningskilder må nevnes i denne forbindelse. P.Chr. Asbjørnsens Norske Huldreeventyr og Folkesagn var kommet i ny utgave i 1852. M.B. Landstad hadde offentliggjort Norske Folkeviser 1852-53. I 1851 startet P.A. Munch utgivelsen av Det norske Folks Historie. Ivar Aasens Det norske Folkesprogs Grammatik var kommet i 1848, og hans Ordbog over det norske Folkesprog fulgte etter i 1850. Ved Kristiania norske Teater kom Ibsen til å samarbeide med overlærer Knud Knudsen, som var språklig konsulent ved institusjonen. Knudsen ville fornorske det danske skriftspråk i Norge. Uttale, bøyningsverk og ordvalg i det dannede talespråk i norske byer skulle danne grunnlaget for fornorskingen. Ibsens venn og konkurrent Bjørnstjerne Bjørnson ivret i denne tiden også sterkt for nasjonal fornying av både scene- og skriftspråk.

Ibsen driver gjøn med målstrevet i Sancthansnatten, og i Peer Gynt sammenligner han målfolkene med orangutanger som går brummende og skrikende omkring i en primitiv urskog! I Kærlighedens Komedie fleiper han på godmodig vis både med landsmålsdikteren A.O. Vinje og fornorskingsmannen Knud Knudsen. Men Ibsens egen språkform nettopp i disse årene viser at han har vært under sterk innflytelse fra det nasjonale språkstrev, og at han i noen tilfelle gikk meget langt i norsk lei. Men aller mest radikal var Ibsen i noen dikteriske fragmenter som først ble trykt etter at han var død! Et påbegynt drama med tittelen Rypen i Justedalen skriver seg fra 1850. Her bruker dikteren former som Haugafolket, Svartedauen (dansk: Den sorte Død!) og Furutoppen, og flere ganger ordet Huldra, visstnok det eneste substantiv med femininums -a i bestemt form i hele Ibsens produksjon. Størst språklig radikalisme demonstrerer han i operafragmentet Fjeldfuglen i 1859. Norske diftonger og t og k for dansk d og g slår igjennom:

Det Kvad, som kvædes
I Fossen, den stride,
Den Slaat, som ljomer
Langs Bjørkelide, -
Den Laat, som lokker
I Lauv og Bar,
Tykkes mig kræve
Et Stengeleiksvar!

I de arbeider som Ibsen offentliggjorde i 1850-årene, opptrådte han med større språklig varsomhet. Men han er likevel på vei mot sterkere norsk særpreg. I Hærmændene paa Helgeland som kom ut i 1858, sløyfer han stum e og dobbeltskrivning av e, i og u til betegnelse av vokallengde. Her var Ibsen inspirert av Knud Knudsen. I Kjærlighedens Komedie fire år seinere gjennomførte han andre ortografiske endringer som skilte hans språkform fra vanlig dansk. Ibsens nasjonalhistoriske dramaer i 1850- og 1860- årene inneholder mange person- og stedsnavn som bærer tydelige norske og norrøne målmerker. Vi finner diftonger i ord som Siciløi (=Sicilia, norrønt Sikiley) så tidlig som i Kjæmpehøien, Audun Hugleiksøn i Gildet på Solhaug og Gjeitebroen i Kongs-emnerne.

Av større interesse er endringer i Ibsens bøyningsverk. Preteritumsformer som kasted (kasted') og bode (bodde) begynner å avløse de tradisjonelle kastede og boede. Flertallsformer som helgener og djævler trenger seg opp ved siden av de gamle helgene og djævle, og i samme tidsrom kan vi støte på norske flertallsformer i ord som kjæpper og knopper.

Ibsens emnevalg i 1860-årene åpner slusene for enda mer norsk ordtilfang. Det er noe som setter sitt tydelige preg særlig på Brand og aller mest på Peer Gynt. Her introduserer dikteren en mengde nye ord som har sammenheng med norsk natur, bondemiljø og folketradisjon. Slike ord måtte det falle naturlig å gjengi i en språkdrakt som også formidlet vanlig norsk uttale. I Peer Gynt møter vi ord som Nut og Gjet, stupe og glup, skake og rak og mange andre der Ibsen har fulgt Knud Knudsen og erstattet dansk b, d og g med norsk p, t og k. Allerede i Kjærlighedens Komedie hadde Ibsen med ord som bejte og brøjte tatt norske diftonger i sin penn. I Peer Gynt følger han opp med diftongord som greje og lej, kaut, Naut og snaud og flere andre. Mange andre særnorske ord og ordformer får adgang til hans vokabular i denne tiden. Typiske eksempler er ord som Sigd og Traakk, Paak og Staak, og former som Plog, Skog og gnage med norsk g for dansk v. I disse årene blir den danske formen Sø mer og mer fortrengt av norsk Sjø, og dansk Bjerg må vike plassen for norsk Berg.

I løpet av få år har Ibsen dermed i flere henseender fjernet seg langt fra de prinsipper han fulgte i Catilina og Kjæmpehøien og andre tidlige dramaer. Kan hende han selv har følt at han hadde beveget seg litt for raskt i norsk nasjonal lei. Han var gått over til Gyldendals Forlag i København i 1865, og kan ha vært redd for å skremme danske lesere fra seg ved å bruke mange særnorske ord og uttrykk. Det må være forklaringen på at han i andre utgave av Kjærlighedens Komedie (1867) vraker en del typisk norske ord og avløser dem med danske. Således viker bejte for græsse, bry for drille, Buskap for Stamhjord og Fjøs for Stald.

To år seinere finner Ibsens rettskrivning sin endelige form. I juni 1869 deltok han som norsk utsending ved et nordisk rettskrivningsmøte i Stockholm. Her drøftet språkfolk og forfattere hvilke endringer som kunne gjennomføres innenfor rettskrivningen av skriftspråkene i Danmark, Norge og Sverige for å bringe dem i sterkere ytre samsvar med hverandre. Noen av de forandringer som ble vedtatt på Stockholms-møtet, hadde Ibsen allerede tidligere gjennomført i deler av sin produksjon. Som alt nevnt hadde han sløyfet stum e og vokalfordobling når den skulle angi lengde. Han hadde også gått over fra ei til ej og fra øi til øj. Fra og med 1870 følger han opp Stockholmsvedtaket på åtte nye punkter. De gjengis her i et sammentrengt og litt korrigerende referat av D.A. Seips utgreiing i Hundreårsutgaven b.I, s. 22-23.

1. Det danske aa avløses av svensk å (gå, stå, så o.s.v.).
2. Store forbokstaver i substantiver erstattes av små.
3. Dobbeltkonsonant i utlyd, og til dels foran konsonant som er vanlig i Ibsens skrifter i 1860-årene, innskrenkes til ord som egg (til forskjell fra eg), dugg (til forskjell fra dug), nødd (til forskjell fra nød) og tagg (til forskjell fra tag). — Hensikten er altså å forebygge misforståelse. Men Ibsen fortsatte å bruke dobbeltkonsonant i ord som bittre (bestemt form og pluralis av bitter), vakkre og vakkreste (av vakker), og skrev seinere både ofre og offre, sikre og sikkre. Også i flere andre lignende tilfelle er skrivemåten vaklende.
4. Foran de fremre vokaler e, æ og ø erstattes kj og gj konsekvent av k og g. Heretter skriver Ibsen gerne, kende, gæst, kære, gøre, købe for tidligere gjerne, kjende, gjæst, kjære, gjøre, kjøbe.
5. Noen stumme lyder som Ibsen hadde brukt også etter at de fleste andre var blitt sløyfet noen år tidligere, blir beholdt. Således skriver han for eksempel foer (pret. av fare, til forskjell fra for, prep. — I noen tilfelle anvender han også faer som kortform for fader.
6. Istedenfor x bruker Ibsen nå ks i hjemlige ord som for eksempel aksel, fluks, vokse og økse, som han tidligere til dels hadde skrivet med x. Men konsekvent er han ikke. Han fortsetter med å anvende x blant annet i ordene buxe og sex (tallord).
7. Sammenskrevne ord blir gjerne oppløst. Således blir såvidt ofte så vidt, og allesammen blir alle sammen og nogetsomhelst skrives noget som helst. Men heller ikke i slike tilfelle er Ibsen helt "prinsippfast".
8. Også på det siste punkt rår det stor vakling. I Ibsens dikt og versdramaer i 1860-årene opptrer der en hel rekke av lange, sammensatte ord som han selv har laget, for eksempel Dølgsmaalsstræv i Peer Gynt. I seinere utgaver blir slike ord oftest delt med bindestrek. Ordet Hulfaldsfoss blir da skrevet hulfalds-fos. Men heller ikke her rår der streng konsekvens. Vi finner således skrivemåter som folke-kor og folke-ruin, men folkedrøm i Digte 1871. Hensynet til tydeliggjøring og presisering har veid tyngre enn streng ortografisk konsekvens.

Den nye nordiske rettskrivningen gjennomførte Ibsen i annen utgave av Kongs-emnerne, som kom ut i 1870, og deretter i samlingen Digte, trykt i 1871. Han hadde funnet en ytre språklig presentasjonsdrakt som han følte seg vel i, og som lesere både i Norge og i andre nordiske land kunne gjøre seg fortrolige med.

Men om Ibsen praktiserte 1869-rettskrivningen forholdsvis konsekvent i resten av sin produksjon, betyr ikke det at hans språk hadde funnet sitt endelige leie. I den dramarekke som innledes med Samfundets støtter i 1877, skjer det en langsom, men på visse punkter dyptgående språklig modernisering. Med grunnlag i de frekvensopplysninger som vokabularet bringer, kan vi for eksempel se at en substantivform som hoved dominerer stort i tiden før 1877, mens formen hode er på sterk fremmarsj i tiden etter. Den eldre form stakkel rår for det meste grunnen til og med Samfundets støtter. Ibsen, som for øvrig hadde skrevet stakkar i Peer Gynt, anvender som oftest formen stakker i tiden etter 1877, og den er norskere enn stakkel.

Gamle, litterære verbalformer som sjunge, sjunke, og stande (som også har norsk dialekt-grunnlag), har nå glidd helt ut av Ibsens vokabular. Verbalformen lide i betydningen "synes om" forekommer flere ganger til og med Kejser og galilæer, men har heretter måttet vike plass for like, som hadde konkurrert med lide helt fra 1860-årene. Som allerede nevnt brukte Ibsen på dansk vis lille i ubestemt form entall i Catilina og Kjæmpehøien. Nå heter det aldri noe annet enn liden og lidet i slike tilfelle.

Større tyngde har endringer i bruken av en del viktige småord med høyfrekvens i forfatterskapet. Tiltalepronomenet I, som sammen med tilhørende former eder, eders, jer og jers opptrer 2929 ganger inntil 1873, er registrert bare 198 ganger etter 1877. Ordet har tapt i konkurransen med De. Like tydelig viser det seg at eiendomspronomenet jer med tilhørende former jers, jeres, jert og jere er på vei ut. Det forekommer 61 ganger før 1873 og bare 4 etter 1877. På enda sterkere retur er pronomenet hin med bøyningsformer hins, hint, hine og hines. Her er tallene 248 inntil 1873 mot bare 5 etter 1877. En parallell utvikling gjennomgår nogle og nogen, som er flertallsformer av nogen. Den gamle litterære form nogle dominerer sterkt inntil 1873, og trenges tilbake etter 1877. For denne form er tallene 124-44, mens nogen derimot står svakt før 1873 og styrker sin stilling ganske markert etter 1877. Sifrene er 7-66.

Styrkeforholdet mellom noen av de aller vanligste adverbiene i språket blir forrykket på tilsvarende vis. Formene ikkun, ikkuns og kuns, som er registrert henholdsvis 12, 2 og 40 ganger før 1873, og ikke seinere, har tapt i kampen mot kun, som er anvendt 477 ganger før 1873, men bare 51 ganger etter 1877. Ordet kun er nemlig da på vikende front i forhold til adverbiet bare, som Ibsen bruker i 149 tilfelle før 1873, og i hele 800 etter 1877. At bare er i slik kraftig ekspansjon, forklarer også at adverbiet blot presses i bakgrunnen etter hvert. Det er benyttet 123 ganger før 1873 og bare 29 etter 1877. Det er også et tydelig uttrykk for moderniseringstendens i Ibsens språk at adjektiv- og adverbformen sådan i 1890-årene møter en konkurrent i den mye ledigere form så'n som opptrer hele 68 ganger i Ibsens fire siste dramaer. Endelig skal det nevnes at det vesle nektingsadverbiet ej (ikke) som opptrer hele 1020 ganger til og med 1873, bare er brukt i 3 tilfelle etter 1877. Ordet passet ikke så godt inn i Ibsens moderne prosadialog som i versifiserte replikker. Dette forklarer også at et av de mest høyfrekvente ordene i Ibsens diktning, adverbiet ikke, både absolutt og relativt står mye sterkere i verkene fra og med 1877 enn tidligere. Av en totalfrekvens på 8927 tilhører 3718 verkene til og med 1873 og 5209 de seinere i denne undersøkelsen. En parallell utviklingsgang finner vi i forholdet mellom adverbiene måské og kanske. For måské er tallene 52-7, for kanske 95-410. Konjunksjonen thi kjemper også på vikende front mot for — thi anvendes 293 ganger til og med 1873, og bare 11 etter 1877, mens sifrene når det gjelder for, er 86-660.

Men også i langt seinere deler av Ibsens diktning kan en finne eksempler på gamle danske ord og ordformer som Ibsen imidlertid da bruker i bevisst arkaiserende hensikt. Former som est og skalst i Peer Gynt er nevnt, og kanst tilhører samme kategori. I Et dukkehjem sier for eksempel Helmer til Nora da han rister på hodet av hennes økonomiske lettsindighet:

Nora, Nora, du est en kvinde!

Ved å anvende en verbalform fra eldre religiøst språk, og ved seinere i kristendommens navn å appellere til Nora som hustru og mor, framstår Helmer som en mann med tradisjonelt syn på kvinnens plass i ekteskapet. Når pastor Manders anvender en glose som gladeligen, kan der ligge en tilsvarende karakteristikk i det. Ibsen har også utstyrt rottejomfruen, frøken Varg, med gammeldags drakt og et vokabular som rommer gammelmodige trekk - hun sier for eksempel aller-ydmygst, forlov og hårdeligen. I hennes spesielle tilfelle tjener dette til å legge en atmosfære av noe primitivt og uhyggelig omkring hennes funksjon.

I andre tilfelle kan bruken av eldre former som skov og sø — med sammensetninger — istedenfor de stadig mer vanlige skog og sjø være bidrag til kulturell og sosial personkarakteristikk. Det er ikke tilfeldig at for eksempel pastor Manders og Ella Renthejm foretrekker de gamle formene.

Viktigere enn forskyvningene i forholdet mellom gammeldagse og nyere ord og ordformer er allikevel den omlegning som Ibsens syntaks undergår i tiden etter 1873. Riktignok kan han også i seinere dramaer ta eldre, tradisjonsbundne mønstre i bruk når dette kan tjene menneskeframstillingen. I replikker av banksjef Torvald Helmer, pastor Manders og byfoged Peter Stockmann kan man finne gode eksempler på det. Men samtidig tar han nye, folkeligere syntaktiske mønstre i sin tjeneste, som del av både person- og samfunnsskildring. Ibsens bruk av såkalt dobbelt bestemmelse av substantivet, av adjektiv i bestemt form fulgt av substantiv i bestemt form, og av substantiv i ubestemt eller bestemt form fulgt av eiendomspronomen er i denne sammenheng av betydelig interesse.

I de første skuespillene skriver Ibsen for eksempel hele dagen, halve himmelen, selve guden som er vanlig uttrykksmåte både i dansk og norsk. Det er tidligere (s. ) påpekt at Ibsen så vidt tar nye norske mønstre i bruk i Fjeldfuglen (1859). Men fra 1860-årene av beveger han seg lenger i norsk, nasjonal lei. I Brand taler tittelfiguren om den bratte Vejen, hans mor sier "Sønnen min blev sat till Prest" og Gerd at "Presten min har slige Ord". Det store gjennombruddet for denne ordføyningsmåten skjer imidlertid i Peer Gynt. Her er det nok å minne om uttrykksmåter som travle Aannen i en av mor Åses første replikker, om hvasse Vinden som Peer sier, om seterjentenes rop: "Troldpak! Vil I sove i Armene vore", om Den store Bøjgen og om Solvejgs ord som ender spillet: "sov og drøm du, gutten min!"

Slike uttrykksmåter tilhører menneskene i det nasjonalt norske miljøet Ibsen avbilder i de tre første og den siste akt av verket. Det vil si at de anvendes som farge-elementer i en nasjonal og folkelig koloritt. Men etter Peer Gynt dukker fenomenet først opp igjen et par ganger i Digte og i de reviderte utgaver av Fru Inger til Østråt i 1874 og Catilina i 1875, og så i Samfundets støtter der Lona Hessel litt foraktelig omtaler adjunkt Rørlund som denne pastoren. I Et dukkehjem kaller Torvald Helmer sin hustru Nora for lille spillefuglen, lille sanglærken og lille lærkefuglen, og gir derved uttrykk for en halvt beskyttende, halvt nedlatende holdning. I de følgende tre dramaer — Gengangere, En folkefiende og Vildanden — er uttrykksmåten på sterk frammarsj og anvendes av alle hovedpersoner, på fire betegnende unntak nær: fru Alving og pastor Manders, byfoged Peter Stockmann og verkseier Håken Werle. Fravær av dobbelt bestemmelse er blitt et lite symbol på forskjellige former for binding til fortidens kultur og tankeverden. Men fra og med Rosmersholm og til og med Når vi døde vågner opptrer dette vesle syntaktiske trekket i replikker av alle viktigere personer i alle stykkene. Det betyr at dobbelt bestemmelse ikke lenger er med på å antyde forskjell mellom mennesker og sosialgrupper. Men Ibsen hadde for lengst tatt andre språklige midler i bruk for å lade opp større dramatisk spenning i sin nåtidsdramatikk. Noen av disse er blitt undersøkt gjennom ulike typer databehandling av materialet. Resultatene vil bli presentert i seinere kapitler.